Snart hjemme?

22.mars 1989 var det klart for den første prøveturen for MAF på Madagaskar. Med på turen var misjonær Rolf Ekenes og to av barna. Det ble en tur han aldri kommer til å glemme.

«Hvorfor må vi ha beltene på, far? spør Maria på 5 år. Hun liker ikke selene. Vi skal lande nå, sa jeg. Og det kan hende det blir en hard landing. Derfor må vi ha på belter. Jeg så på ungene og prøvde å smile; strøk dem over kinnet. Maria så på meg og smilte igjen.»

Tenker på 22.mars 1989

Vi sitter hjemme i stua til tidligere leder i Norsk Råd for Misjon og Evangelisering (Norme) ROLF EKENES. Utenfor ligger tåkedisen tett innover skogen. Det er som om den prøver å holde solen nede, men lysstrålene presser seg forsiktig igjennom og skaper et trolsk landskap. Rolf sitter i stolen og ser ut, men i tankene er han et annet sted. På Madagaskar 22 år tidligere. Bortsett fra noen detaljer, så er det som om 22.mars 1989 for alltid vil være krystallklar.

”Det var tidlig onsdag morgen. Lettere skydekke og perfekt flyvær. Ingen hvilken som helst dag på noe vis. Vi var egentlig på vei ned til Marolambo etter årets misjonærmøte. Vi hadde lagt oss til i hovedstaden for å proviantere for et nytt halvår nede i varmelandet. Lastebilen var nesten ferdigpakket, det gjensto bare noen mindre innkjøp. Men så skulle noe helt bestemt skje først, før avgangen dagen etter.”

Blant mange andre minner har Rolf Ekenes skrevet ned dagen 22.mars 1989 til minste detalj i boka ”Lusekofte i tropevarme”. Familien var ute i sin andre misjonsperiode og gledet seg til MAFs fly skulle komme til øya. – Vi håpet også at vi skulle klare å få laget en flystripe i Marolambo. Det ville bli en ny tidsalder i så fall, smiler Ekenes. Da kunne vi fly til stuedøra og komme oss til hovedstaden på 30 minutt istedenfor fire dager, forteller han. Det var ikke bare misjonen som så frem til fly og flystripe i Marolambo. De lokale og den gassisk lutherske kirken så også alle fordelene, sier den tidligere Madagaskar - misjonæren.

”Skal vi fly en tur i morgen? For eksempel ned til Marolambo og se hvor langt de er kommet på stripa? Jeg tente straks på ideen. Maurice var en erfaren flyger. Han hadde flydd for MAF på fastlands-Afrika i tolv år. NÅ trengte han noen treningstimer på det nye flyet før han begynte regulære flyvninger. Vi hadde søkt myndighetene i lengre tid om å få MAF til Madagaskar, men i like lang tid var det nei. SÅ plutselig endret holdningen seg, og da varte det ikke lenge før både fly og flyver var på plass.”

«La oss be»

Rolf Ekenes kjente pilot MAURICE HOURIET svært godt og de var gode venner. Rolf var derfor ikke vanskelig å be med på en flytur. Hele familien fikk invitasjonen, men det var kun Rolf og to av barna som ble med. – Torkel og Maria på 3 og 5 år jublet. De gledet seg, og selv var jeg spent på å fly over misjonsområdet i det nye flyet, en to motors Partenavia, sier Rolf. Kona Beate ble igjen med yngste datteren på ett år. Sammen med Rolf, piloten og de to barna, gjorde en amerikansk misjonær seg klar til å dra av gårde tidlig onsdag morgen.

”Jeg må sjekke drivstoffet, sa Maurice, så vi er sikre på å ha nok. Han hadde en liten målestang, nærmest en linjal, som han stakk ned i vingetankene. Mer enn nok, sa han og hoppet ned fra vingene igjen. Men har du ikke målere inne i flyet? spurte jeg, må du opp på vingene hver gang du skal sjekke? Jeg var flymekaniker i Luftforsvaret for mange år siden og var nysgjerrig på det tekniske. Maurice lo. Nei, sa han, jeg prøver å holde meg inni flyet når det er i lufta. Det var bare det at målerne i flyet ikke var justert, de lurte deg. Han hadde merket det på veien fra Comorene. De skulle justeres i neste uke, forklarte han.”

”Prions nous, sier Maurice før vi tar av, han snakker helst fransk; la oss be. Alltid gjør han det før en flytur, folder hendene der over stikka og ber Gud føre dem trygt fram. Så også nå. Ikke lenge etter var vi i lufta.

Problemer

Utenfor stuevinduet i Fasanveien på Nøtterøy presser solstrålene seg mer og mer frem. Det er stille og fredelig i huset. To stoler i vakkert utskjært tropisk tre viser at her har noen vært ute og reist. I nesten 20 år har familien Ekenes jobbet på Madagaskar. Rolf jobber nå som tilsynsmann i DELK (Det Evangeliske Lutherske Kirkesamfunn). Det er ikke få ganger Rolf Ekenes har snakket om 22.mars 1989. Dagen som kom til å prege familien for alltid. – Det har blitt en del ganger og den intense sorgen vi følte rett etter tragedien har forandret seg, men likevel kan jeg kjenne tårene presse på når jeg snakker om ulykken i dag, sier 61-åringen.

”På veien ut til kysten kom vi inn i dårlig vær. Regnet pisket mot rutene, vinden kastet det lille flyet hit og dit. Begge drivstoffmålerne var nå over på det røde feltet. Det betydde rett og slett at tankene var i ferd med å tømmes. Under oss var det sammenhengende jungel, åser og krattskog. Jeg kjente det knøt seg i meg. Vanligvis stortrives jeg i fly. Mark og Maurice i forsetet var tause. Maurice konsentrerte seg om flygingen. I bakerste setet lå ungene og sov fredfullt. De hadde frydet seg og hatt det veldig kjekt, helt til de sovnet, trygt forvisset om at alt var vel og bra. Far var jo med.” Rolf minnes godt problemene med drivstoffmålerne.

På grunn av usikkerhet valgte de å finne et landingssted for å sjekke drivstofftanken. De håpte bare de rakk det. Maurice gikk ned under det lave skydekket og fikk straks øye på elven Mangoro. Bare noen få minutter etterpå landet de trygt. – Alle trakk et lettelses sukk, minnes Rolf. Alt viste seg å være normalt og vi hadde nok drivstoff til turen videre. Barna sprang rundt og lekte og fikk mat av noen gasserbarn. Snart var alle inni flyet igjen og klar for siste tur tilbake til hovedstaden.

– Maria spiste seg god og mett på frukt. Jeg har ofte tenkt på det etter ulykken. Det var siste gang hun spiste, sier Rolf. ”Jeg kaster av og til et blikk på målerne. Nå er de under null. Men drivstoff har vi jo. Så jeg tvinger meg til å tenke på noe annet og prøver å nyte utsikten. Plutselig begynner den ene motoren å miste turtallet. Den hoster og harker et par ganger, så stopper den. Maurice prøver øyeblikkelig gjenstart. Så skjer det samme med den andre motoren, den venstre.

Lyden daler langsomt ned, to tre host og så dør den. Han får startet den første igjen. Jeg skjønner ikke dette, sier han. Vi flyr på en motor, vi er snart framme. Ikke før har han sagt det, før den dør igjen. Og nå lar den seg ikke restarte. Ingen av dem.” ”Maurice snur seg mot oss. Fest ungene i setet, sier han. Jeg spenner meg løs, bøyer meg over til ungene i setet bak og spenner beltene fast over magen på dem. Hvorfor må vi ha beltene på, far? spør Maria. Er vi ikke snart hjemme? De hadde ikke forstått noe av hvilken fare vi var i. Er vi ikke snart hjemme var de siste ordene Maria sa her på jord. Minutter etterpå var livet hennes slutt.”

Ingen bitterhet

I de neste sekundene ser Rolf tretoppene nærme seg i et faretruende tempo. Han stryker ungene over kinnene og sier: «Kjære Jesus». – Det kom helt av seg selv. Jeg husker jeg ba at om vi skulle dø nå, så måtte vi få dø i Jesu navn og i hans hender. Rolf husker at han bøyde seg fremover og deretter kom et smell, så ble alt svart.

– Jeg våknet over et døgn senere og så Beate stå ved sykesenga. Jeg hørte Torkel skrek fra naborommet og så på Beate. Hvordan gikk det med Maria? spurte jeg. Da gråt Beate. Maria var død. Rolf Ekenes hadde skadet seg alvorlig og måtte til sykehus i Norge på grunn av brukket rygg. Han reiste med fly den dagen Maria ble begravet på Madagaskar. Piloten og den amerikanske misjonæren overlevde.

– Vi fikk en samlingsstund nede i likkjelleren på sykehuset. Det var tøft for Torkel å se søsteren ligge der, og det er det siste bildet jeg har av henne. Etter noe tid var hele familien, bortsett fra Maria, tilbake i Norge. Der begynte en lang og tung vei tilbake til hverdagen for familien Ekenes.

– Vi kjente på sinne og fortvilelse og alt dette kokte i oss. Likevel rokket det ikke troen vår på Gud. Vi fikk omsorgsfull oppfølging både av MAF og NMS og det hjalp mye, sier Rolf. Det han minnes spesielt godt var hvordan MAFs ledelse raskt kom dem i møte.

– De dro straks til Madagaskar og satte i gang en grundig etterforskning. De kom også til Norge og besøkte oss, sier presten og misjonæren. Rolf og Beate ba mye om å få slippe bitterhet og det har de gjort. I starten hadde Rolf mange tanker om hva om hvis også videre, men skjønte fort at det ikke brakte dem noe sted. MAF har aldri funnet skikkelig ut av hva som var årsaken til ulykken, men en teknisk feil ved drivstoffsystemet er sannsynlig. Piloten Maurice og kona er fremdeles gode venner av familien Ekenes.

– Det var aldri noen grunn til å klandre mennesker oppi dette. Vi fikk så mye god hjelp og så at også slike ting som dette skjer Guds barn, fordi verden ligger i det onde. For oss ble det viktigere å spørre Gud hvor vi går, enn hvorfor dette skjedde.

Lever på overtid

Rolf Ekenes og familien har mange ganger siden fløyet med MAF, og spesielt sønnen Torkel som var med på ulykken har fløyet med MAF mye da han gikk på skole og bodde på pensjonat. – Han hadde alltid med seg en voksen og heldigvis har det gått veldig fint. Han går nå på Misjonshøyskolen og ønsker å reise ut som misjonær. Maria bærer de alltid med seg og de tenker jevnlig på henne, særlig på bursdager og årsdager for ulykken. I dag huskes hun som jenta som sprang rundt med museflettene og sang Jesus-sanger.

– Maria døde som et Guds barn og hadde Jesus som bestevenn, og vi skal få møte henne igjen. Den dagen er kanskje ikke alle våre ubesvarte spørsmål så viktige lenger, sier Rolf Ekenes. I dag er han veldig klar over at han selv kunne vært et vagt minne for familien, men i stedet lever han. Det gjør ham takknemlig.

– Jeg føler Gud har gitt meg overtid. Hva gjør jeg med det? Det er et spørsmål verdt å reflektere over, sier Rolf Ekenes.

Utenfor har solstrålene presset seg gjennom tåkedisen og novembersolen gir fra seg en siste rest av varme. Mest for å minne oss på at den kommer tilbake, til våren.